Cleopatras synder

Bringebær til besvær

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for eldre mennesker. Og flere av mine venninner har vært på både åtti og nitti år. Men én dame har jeg nå mistet all respekt for. Den gærne nabokjerringa.

I hele mitt liv har jeg bodd i ei lita bygd der fred og fordragelighet rådde inntil det begynte å komme innflyttere. De var ikke fornøyd med noenting – ikke skolen, ikke butikken, ikke naboene eller kommunen – og veien til lokalavisas “hallo”-spalte har vært kort. De to siste årene har jeg bodd midt i mellom to eldre innflyttede, sannsynligvis bitre kjerringer, som har noe å utsette på alt og alle. Og som demonstrativt manipulerer lokalavisas redaktør til å sette faenskapen på trykk.

Lite ante jeg om jeg har blitt hatobjekt nummer en hos den ene av disse skvaldrebøttene. Men da min svoger fikk brev som i høyeste grad angikk meg, kom det for en dag. Jeg kritiseres for å ha spolet opp plenen hennes med crosser mange ganger hver uke sammen med alle sønnene mine (jeg har en og han kjører ikke cross), jeg har stjålet bringebæra hennes og er frekk og utidig, og fortjener ikke å bo i huset mitt. I følge henne. Hun underskriver med “vennlig hilsen“, og at flere naboer klager og at “de som vet om det og ikke gjør noe med det er skyldige“.

Jeg har ikke kjørt opp plenen hennes med crosser. Jeg kjører på offentlig godkjent bane. Men det er naboer rundt her som kjører 4-hjuling etc over en gårdsvei inntil min eiendom. Derav tror nabokjerringa at alt som kommer i retning fra mitt hus er meg. Og mine sønner. Som jeg altså ikke har.

Når det gjelder bringebæra så spurte jeg om lov å plukke den som hang over veien. Det nikket både kjerringa og hennes 45 år gamle sønn ja til. En liter bringebær senere kom den voksne datteren hennes ned til meg og sønnen min og sa: – Mor har ombestemt seg og vil ikke lenger gi bort bær.
Jeg svarte (noe himmelfallen) at vi respekterte dette. Vi gikk sporenstreks og plukket andre plasser. Dog med mindre pene ting å si om både kjerringa og den snodige hendelsen.

Muntlig svar
Den gale kjerringa har bedt svogeren min om skriftlig svar. Feige jævelkjerring. La meg si det sånn at jeg troppet opp på trammen hennes for å ta det muntlig. Dama var ute, og skvatt til da hun fikk øye på meg. Jeg skjønte raskt at hun ikke visste hvem jeg var, så jeg presenterte meg, og ansiktet hennes snurpet seg sammen til en skrukk. Hun fikk det bråttom, og med en stav hun hadde i ene hånda begynte hun å slå meg for å få meg til å flytte meg.
Jeg åpnet med direkte tale og sa at jeg stusset over hennes “vennlige hilsen” til meg via min svoger, og at det var en merkelig måte å ta dette med familien min og ikke meg. Hun fortsatte å slå med kjeppen mens hun ropte ting i falsett. Jeg stilte meg foran henne og sa at vi måtte snakke sammen om dette siden det er meg hun har noe å utsette på. Hun skrek igjen og igjen, fortsatt i falsett: – Jeg vil ikke snakke med deg, jeg har snakket med din svoger. Jeg vil IKKE ha noe med deg å gjøre. Pell deg tilbake til byen der du kommer fra!
Jeg svarte at hun må være klar over at jeg faktisk kommer her fra bygda- det er hun selv som kommer fra Oslo.
-BANG!, døra slo igjen. Der sto jeg. Hun kom med masse påstander og jeg har ingen mulighet til å dementere.
Det ble motstands korteste vei. Jeg åpnet døra og gjorde noe jeg aldri før har gjort. Jeg ropte: – Di forbannade forpu…te møkkakjerring!

Så gikk jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende