Cleopatras synder

Etter to uker i midt-østen på tur med min flyskrekkplagede mor satt vi på nest siste fly hjem. Det gikk strålende. Det ble kanskje litt mye alkohol i forhold til valium, så jeg spurte om hun kunne begrense litt, vi skulle nemlig i transfer i Wien, og jeg ville nødig bære henne på min egen rygg.

Joda, rusen avtok da vi gikk inn for landing. Stress i transfer. - Var det noen mulighet for å få røyka noe sted? (Det første modern tenker på i enhver pause av et eller annet slag. Tross kronisk lungebetennelse, astma og tette bihuler… Det er IKKE farlig å røyke. Folk dør nemlig allikevel!) Vi fant et røykerom, men etter ti sekunder kommer hun klagende ut: – Herregud, der stinka det jo så fælt at hun ikke orka dra opp røyken. (Jizez)

Vi gikk rett på neste fly – og jeg hørte min mor rope ut LEEENGE før jeg tenkte på å se hva slags fly vi skulle med (Tyrolean airlines burde vel ringe litt i bjella?): – Er det DEN skranglekassa der vi skal inn i, da vil jeg ikke være med!!!
- Eh… (jeg prøvde å snakke om noe annet.) Det første vi hører ombord er at det kan være litt turbulent, så fint om vi beholder sikkerhetsbeltene på.

Vi skal få servering, det er bare det at mens flyvertinnene er opptatt med å skravle om hva de skal gjøre i helga, begynner min mor å få rykninger i ansiktet. Hun begynner så å grine stille. Snyter, snufser. Jeg spør om hun ikke bør ta en valium til (jeg skjønner jo at hun ikke har det godt. Angst er ikke til å spøke med.) Kanskje jeg skal be om vann? Nei, ikke det nei. Etter en time med tårer, edder og galle som spys ut i jevne porsjoner (verbalt sett – jeg forsøker holde fatningen), får jeg endelig huket tak i en flyvertinne sånn at vi får vann til setet og får valiumen ned. Men den ser ikke ut til å virke, så klagingen når uante høyder. Jeg skjønner etterhvert at dette dreier som en livets klage. Det er nød og fordervelse fra forna dar som skal ut i en jevn tårestrøm. Ikke minst alle plager som venter hjemme. Jeg trenger vel ikke legge til at landingen var den verste i en mannsalder? (Jeg merket såvidt litt vingling, og det var tross alt høststorm ute.)

I bilen hjemover kom alt nok en gang. Jevne strømmer med beklagelser. Vi hadde i løpet av ferieukene fått beskjed om tre dødsfall på hjemmebane, så det var noen knagger å henge sorgen på.  Min kjære farmor var en av de som gikk bort. Begravelsen skulle finne sted samme dag som hjemkomsten, dvs vi fikk fire timers søvn før det var dags. Siden jeg har vært nesten mer hos farmor og farfar enn hjemme var det viktig for meg å kunne holde tale i begravelsen. Denne skulle jeg ha gjort siste forberedelser til under flyturen.

Vel hjemme hadde sønnen og kjæresten funnet klær til meg, fordi jeg aldri rakk innom Oslo selv. La meg si det sånn: Jeg hadde ikke klær å gå i, og det i min farmors begravelse. Men dette i tankene ble det noen urolige timer i senga. Ikke nok med det, det var jo ingen som hadde tenkt at vi trengte mat i huset. Alt i kjøleskapet var innsauset i mugg, og brød, nei, det var jo ingen som hadde sagt at måtte kjøpes inn…

Kl 07 sto jeg opp for å forberede talen. Men pga brødmangel var det bare å sette en brøddeig først. Da jeg skulle gjøre det fant jeg møll i tørrskapet og måtte kaste alt og vaske grundig. Det eneste som var ok var den melblandingen jeg skulle bruke til brødene. Da jeg skulle hente vaskebøtta fant jeg vel en uke gammelt kattespy på golvet i gangen, og da jeg skulle på badet for å vaske skurekluten fant jeg at vaskemaskinen var full av grus (fordi min kjære hadde vasket crossklærne sine der, noe han ikke får lov til.)

Jeg måtte være i kirken kl 10.30, brødene kom ut av ovnen kl 10.15, det ble en rask frokost. Jeg var så nervøs på grunn av det jeg skulle si. Tenk om jeg ikke helt traff med det jeg hadde på hjertet? Redselen for at alle følelser ville komme på en gang var tilstede, og da en venninne av meg åpnet med solosang, åpnet hun samtidig alle sluser… Min tur. Kremt kremt. Svelge svelge. Skjelve skjelve. Stemmen holdt såvidt gjennom de næreste partiene. Jeg kikket på de som satt i kirken (den var helt stappfull, farmor var et elsket menneske) – var det noen som virket rørt? Nei, de virket så alvorlige, så stille. Kanskje jeg ikke nådde frem?

Hos oss er det en skikk at man hilser på familien ute ved graven. Mange kom frem til meg, klemte meg, og takket for den fine talen(!). De hadde sett for seg det jeg hadde skildret, og et døgns mentalt stress kunne nå falle til ro. Trenger jeg si PUH?

(Om jeg gikk naken? Nei, støvlettene var de rette, og i kottet på hytta fant jeg en 12 år gammel kjole, den satt der den skulle, også der bak. Når enden er god…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende