– Jag måste kissa, hvisket vi og fniste hysterisk. Det var den første “hysj-hysj”-svensk vi lærte som småunger. Når har jeg kissat på norsk(?) vis i Sverige.
Av alle ting i mine early 40-ties bestemte jeg meg for å stille til start i et av de største enduroløpene i Sverige. Bare tanken på det – selv nå i ettertid – får meg til å fly på do. Og slik har det vært de siste 14 dagene – fra jeg meldte meg på. (I gamle dager kom jeg for sent til en skirenn-start – jeg satt i skauen og gjorde mitt fornødne i ren nervøsitet. Jeg klarte aldri å hente inn igjen de sekundene jeg brukte på å lette blæretrykket i skogen…)
I Stångebroslaget der TOTUSEN andre var påmeldt, stilte fem andre fra min klubb. Jeg er eneste jente av totalt 6 (halv)aktive i hele Norge. I Sverige derimot stilte 40 jenter på startstrek. Og vi skulle ut først. 8 minutter før neste heat. Som besto av 200 gærne gutter som ville først til mål. Og da spiller det selvfølgelig ingen rolle hva de må gjøre for å få det til.
Gradestokken overskred alle rekorder da lørdagen rant, og det røde 30-tallet lyste mot oss. I skyggen. Vi skulle på med sikkerhetsutstyr, hansker, tykke støvler og hjelm. Blodtrykksfallet ga stjerner og måner da jeg reiste meg opp, og nervøsiteten tok meg virkelig. Det var på tide å sette på autopilot og utavdegsjælopplevelsen. Jeg har aldri stått på en startplate før. Men jeg har sett en, og mye kan skje. Som at man kjører i hverandre, over hverandre eller blir stående igjen fordi man ikke får start på “hoi”-en.
Utavmegsjælobservasjon
Det er så trangt om plassen mellom oss som står linet opp på første rad, at jeg ikke får plass til hele styret på sykkelen og må stå på skeive. Å sette ned høyrebeinet går ikke. Og det må til for å få sykkelen i gir. Pulsen stiger, og harahjertet spretter nesten ut av den polstrede brystkassa. Alle får lov å varme sykkelen i ett minutt. – Tre minuter till start!, ropes det over høyttaleranlegget. Jeg MÅ få plass til sykkelen og begynner å flytte på den mens speakeren prater. Og kommer nær startknappen. Flaut! Får stoppet sykkelen. – En minut till start!
 På med hjelm. Det er få minutter til start! |
 Nervøse jenter |
 Fokus!! |
Svetten renner nedover beina, inn i kriker og kroker, ned på nesa og i øynene. Så må kjørebrillene på. Jeg skjelver så fælt at jeg nesten ikke får de over hjelmen. Når det er et halv minutt igjen kan dynamittstarten gå når som helst. Jeg kikker rett fram og har klart for meg hvor jeg skal. -PANG! Jeg registrerer i sakte film at jeg ikke starter. At de på min høyre side velter foran meg, så starter jeg visst opp, gir gass og kjører rundt og rett fram mot første sving. Jeg har aldri kjørt denne traseen før, aner ikke hva som venter meg, men jeg kjører og kjører. Og registrerer at jeg kommer ganske godt ut, omtrent midt i feltet! Jeg kjører raskere enn mange, og oppdager plutselig at jeg kan begynne å plukke andre. Jeg kjører forbi en. En til. Enda en. Det er varmt, jeg har ikke tid til å drikke, kjører og kjører. Opp og ned steinpartier, trange passasjer, fjellhyller. Noen steder støver det så mye at jeg ikke ser en hånd foran meg. I de vanskelige partiene er det superviktig å ha sikt. Brekker nesten nakken i det jeg stuper ned en bratt skrent. Jeg gir gass, holder sykkelen på hjul og kjører jevnt og mye fortere enn vanlig. Det er så moro! Jeg har lyst til å rope av glede. Så hører jeg “HOI!”, bak meg. Vi har kjørt nesten to mil, og jenta foran meg får stopp i en fjellhylle. Jeg svinger akkurat utenom. Da kommer “Hoi”-en fra neste heat og bare mæler inn i meg så jeg stuper over styret, sykkelen går rundt og lander bak fram. Jeg ligger et stykke unna, lettere omtåket. Det er så varmt, jeg holder på å besvime. I det jeg løfter sykkelen opp kommer det nye gutter kjørende i full fart og jeg holder på å velte nok en gang. Clutch-hendelen min ser ut som en antenne, den står rett opp. Det er vanskelig å få sykkelen i fri, og jeg får ikke start. Jenta foran meg står i veien og får ikke kiket i gang sitt fordon. Minuttene går, jeg er sint og frustrert og sliten. Jeg har kjørt i førti minutter, og vil bare komme meg på sykkelen for å få luft. Takk og lov for automatclutch. Jeg får start! Og kan kjøre videre. Den neste kilometeren kommer nye fartsrabbagaster kjørende – en kjører i styret mitt og hekter fast, jeg blir slept flere meter over røtter og steiner. Jeg løfter sykkelen en og to og tre ganger til, kommer meg på igjen, kjører videre. Så kommer vi til et sandparti, der får gutta stopp!! Vi står i en støvsky av spolesand, og jeg kjenner at jeg må gå av sykkelen. Få av hjelmen. En mann kommer bort, tar sykkelen min til siden. Han hjelper også flere andre som har strandet i varmen. Den hjelpsomme dansken heller vann over nakken min, håndleddene, men jeg kjenner ingenting. Han ber meg drikke. Jeg har lyst til å spy.
En kiss i nød
Jeg legger meg ned i ormegresset på siden. Frykten for edderkopper bryr meg ikke. Konsentrerer meg om å puste ut og inn. Får av meg hjelmen. Hanskene. Luft. Luft. Etter ti minutter klarer jeg å få i meg litt vann. Drikker og drikker. Sakte jevnt. Og så måste jag kissa. Fniser litt ved tanken. All sjenerthet er borte. Jeg drar ned buksa der og da. Registrerer at jeg har et bredt publikum. Couldn’t care less. Velter meg over på sida igjen, med buksa nesten opp, men holder meg unna pisset. Dansken kommer stadig bort og spør om jeg har det bra. Han vil ha meg på hjul. Jeg sier at jeg vil hvile bare litt til. Og slik holder jeg på i 40 minutter. Da går det en faen i meg og jeg får kneppet buksa, setter meg på sykkelen igjen. Har bestemt meg for å stoppe ved målgang, vente til tida mi er ute. Gi meg sjøl den gaven at jeg kan avslutte dette helvetet.
Så spretter jeg opp bakken der alle de andre har stått og spolt grus til den store gullmedalje (Se stedet jeg måtte gjøre mitt fornødne. Akkurat der denne kameramannen står. Så kan dere selv bedømme bakken og støvet). Jeg freser over røtter og steiner og alt glir så lett og fint. Jeg er tilbake!! Min kjære står med kameraet og roper – Bra kjørt! Stå på! En runde til!! Jeg hoier til og er glad, jeg er jo snart i mål! En runde til? Nei, jeg skal jo stoppe jeg. Eller?
Jeg feier på en runde til, og det er så moro å kjøre!! Jeg unngår de verste støvskyene, blir ikke meid ned av flere gærne gutter, og har min beste kjøreopplevelse noen gang. Jeg freser forbi ei jente som er HELT ferdig, og jeg tenker at jeg har nådd målet mitt – det var å ikke stå sist på resultatlista. Til alt overmål blir jeg nr 27 av 39 og har dertil overlevd!
Det er bare en ting som står igjen – det er å dusje. Tennene mine er brune av støvet, jeg kan bare le av hvordan jeg ser ut. Føler meg berusa. Kun kaldt vann men who cares? Den svenske jenta som står i nabodusjen ler av det jeg sier, det er tydelig at følgende kan forståes også av innbarka svensker:
- Nå har jeg snart gravd ut en hel skau av rompesprekken!
 På startplata |
 Snart smeller det! |
 Hun på siden av meg velter, og flere med! |
 På vei mot mål! |
 Underveis i løpet - første passering i målområdet |
 Jeg tar igjen en mannlig fører! |
Tips oss hvis dette innlegget er upassende